En av de yngre sjimpansene har “funnet tilbake til barnetroen” og ødelegger lunsjen med å bable om Gud og Jesus. Da sier en av de eldre sjimpansene: “Hold nå kjeft. Det høres ut som du mest prøver å overbevise deg selv. Innerst inne vet du det er bøff. Gud finnes ikke. Bare sjimpansene finnes.” 😂
En av de vakreste sjimpansene, på telefon til en hemmelig beundrer: «Vi har alle våre kors å bære. For min del er det heldigvis mest lygekryss.»
Vi – hvem er dette vi? Det er vel oss, sjimpansene. En liten gjeng med fargeblinde sjimpanser som lever travle liv i en hektisk hverdag. Vi tar jevnt over dårlige beslutninger som har negative konsekvenser både for oss selv og alle rundt oss. Men vi er ikke helt ubrukelige.
For eksempel liker vi å filosofere; vi har tanker og følelser som alle andre. Vi er da ikke laget av stein heller. Vi funderer over livet. Litt av en gåte, spør du meg. Hvor kommer vi egentlig fra – og hvor skal vi? For å besvare det enkle spørsmålet først: Flere av oss kommer fra en omegnskommune.
Resten kommer fra selve kommunen som har omegnskommunene rundt seg. Dette er vilkårene. Det andre spørsmålet er vanskeligere å besvare på en saklig og presis måte. Fordi: Hvor skal vi egentlig? Ikke så lett å si, vi prøver vel stort sett bare å komme oss på jobb til tiden.
Hjemmekontor har gjort dette mye enklere, og likevel kommer vi for seint hver dag. Tiden løper fra oss. Vi er bakpå med alle oppgaver. Vi drar de tørre klærne rett ut av tørketrommelen og dumper dem på gulvet i en hop. Matlagingen vår er ikke bare vassen og smakløs, den er konstant forsinket.
Alle måltider forskyves. Vi spiser frokost til lunsj og lunsj til middag. Alle e-poster vi komponerer på våre mange, mange røde skrivemaskiner (IBM Selectric II kjøpt engros i enorme kvanta til prosjekt “Shakespeare”, nå avsluttet) begynder med ordene: “Beklager seint svar”.
Etterpå ruller vi sammen arket. Vi stapper e-posten ned i en flaske og forsegler den. Kaster beslutsomt flasken ut vinduet og rett i Vågen. Ser hvordan den dupper opp og ned mens den flyter avsted med strømmen på sin ferd ut i verden. Metoden er langt fra ufeilbarlig, men den er vår.
Hvorfor er skrivemaskinene våre røde? Vi kunne selvsagt valgt Sandstone Beige, Onyx Blue eller Laurel Green. Vi gikk for rød. Det er en farge som appellerer til oss. Rød er blodets farge. Rød er kjærlighetens farge. Ikke for å bli politisk, men rød er også revolusjonens farge.
For en tid siden fikk én av oss en idé: Hva om vi ga oss selv enda en oppgave vi kunne ha dårlig samvittighet for? Slik ble dette prosjektet til, og siden har det bare vokst. Nå har vi allerede skrevet én flaskepost. I morgen skriver vi kanskje en ny. Hvem vet? Ikke vi. Vi er bare sjimpanser.
